Norsk filmsensur 1913-2006
Kapitel 10 - Mediehistorie og dagens medievirkelighet, s160-171
Frykten for filmens skadevirkninger er like gammel som filmen selv
Filmmediets naturtro gjengivelse av virkeligheten førte til at myndighetene i mange land til ville beskytte sine innbyggere mot mulige skadevirkninger.
Hva slags skadevirkninger tror du myndighetene hadde i tankene?
I 1913 ble kinoloven vedtatt
Statens Filmkontroll ble opprettet for å forhåndssensurere all film som skulle vises på kino.
§8
De sakkyndige må ikke godkjenne billeder, hvis forevisning de mener vilde stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende.
Det var en gang…
I følge anekdoten dukket publikum i sine stoler og skrek av full hals da de så kinovisningen av brødrene Lumiers "Toget ankommer stasjonen" i Paris 1895.
De var redde for å bli truffet av toget.
I stumfilmens tid var det ofte filmplakatene som ble klippet. I 1924 ble det klippet i hele 120 filmer, alle for voksne over 16 år.
Hvor går grensen for sømmelighet i dag?
Moralsk og politisk sensur
I starten la filmkontrollen stor vekt på det moralske forbudet mot å "krenke ærbarhet" og virke "moralsk nedbrytende».
Men det finnes eksempler på at filmer er blitt utsatt for politisk sensur
- "Panserkrysseren Potemkin" (1925) ble strippet for scener som viste russiske offiserers grusomheter som årsak til opprør. Video
Den svenske synden
I etterkrigstiden kom en rekke filmer som utfordret seksualmoralen.
- Vilgot Sjømans "Jag är nyfiken – gul» ble forbudt
- Filmen bidro til debatt om selve sensurordningen, noe som i Danmark ledet til opphevelse av hele voksensensuren.
Hvorfor ble ikke sensurorordningen opphevet på samme tid i Norge?
Vold, narkotika og Blasfemi
Opprørske ungdomsfilmer ble sett på med mistenksomhet.
- På 1960— og 70-tallet økte filmvolden i omfang og styrke, blant annet med nye sjangre som spaghettiwestern.
- "Den gode, den onde og den grusomme" fra 1966 ble først godkjent for visning på kino i Norge 16 år etter premieren, i 1982. Video
- I 1974 kom den første «Motorsagmassakren»
- Den ble straks forbudt ikke bare i Norge, men også i Finland, Sverige, Island og Tyskland. Video
- Stefan Jarls dokumentarfilm "Et anstendig liv" (1979) ble tillatt vist på kino
- I frykt for at tilskuerne skulle lære å sette sprøyter av filmen
- Men filmen ble brukt som undervisningsfilmer på norske ungdomsskoler
- I 1980 ble Monty Python-filmen "Life of Brian" forbudt begrunnet i blasfemiparagrafen i straffeloven.
- Beslutningen vakte oppmerksomhet internasjonalt, og svenskene lanserte på sin side filmen med markedsføringen "filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge".
- Etter mye debatt ble imidlertid filmen vist senere samme år, med noen utekstede scener og en fortekst som opplyste at Brian ikke var Jesus.
Mot veis ende for filmsensur
- Forhåndssensur av film for voksne ble opphevet i 2004
- Den erstattes av "forhåndskontroll" av kinofilmer.
- Film som skal vises på kino for personer under 18 år, må vurderes av Medietilsynet som setter en aldersgrense.
- Distributører kan imidlertid fritt velge 18-årsgrense selv og sette filmen rett opp på kino.
- Medietilsynet kan ikke forby visning av film, men det er likevel forbudt å vise filmer som er pornografiske eller inneholder grov underholdningsvold etter straffeloven.
- Voldsparagrafen i denne loven tillater ikke "utilbørlig bruk av grov vold med underholdningssiktemål", og det er nå distributørens ansvar at loven overholdes.
Selvsensur i (dokumentar)filmen?
Les artikkelen?
De forbudte filmene
av Kjersti Nipen (Aftenposten)
Frykten for filmens skadevirkninger er like gammel som filmen selv. Ifølge anekdoten dukket publikum i sine stoler og skrek opp da de så visningen av brødrene Lumiers "Toget ankommer stasjonen" i Paris 1895. De var redde for å bli truffet av toget.
Erotiske dansker
Siden har filmmediets naturtro gjengivelse av virkeligheten ansporet myndigheter i mange land til å beskytte sine innbyggere mot mulige skadevirkninger. Filmen kom til Norge allerede våren 1896, mens de første kinoene ble etablert i 1904.
I det tidlige kinotilbudet var blant annet danske, erotiske melodramaer populære. Det vekket harme. Borgerskap og representanter fra skole, kirke og politi var raskt ute med å reise bekymring for hvordan særlig barn og unge kunne få umoralske ideer og gjøre upassende handlinger etter å ha vært utsatt for slik påvirkning. Lærere hevdet at filmen hadde en negativ effekt ikke bare på elevenes oppdragelse, men også på læreevnen.
«Krenker ærbarhet»
Snart debatterte Stortinget tiltak, og motstemmene mot sensur var få. Riktignok fremholdt Venstres J.L. Mowinckel at sensurinngrep var prinsipielt betenkelig – hva da med teater, bøker og lignende? "Det er tanteopinionen, tantemoralen. Det er disse som føler sig krænket".
Men innvendingene hjalp lite, for i 1913 ble kinoloven vedtatt, og Statens Filmkontroll ble opprettet for å forhåndssensurere all film som skulle vises på kino.
§8 De sakkyndige må ikke godkjenne billeder, hvis forevisning de mener vilde stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende.
I starten var det kun én felles sensur. Enten var filmen forbudt, eller tillatt for alle, og den første tiden var det særlig "forbryter— og detektivfilm" som måtte inn til stussing før den ble sluppet løs på publikum. Skapsprengeri og annet fanteri ble ansett som farlig, med "de slueste fif og kneb". Nakne kvinnelegger, dans og slåsskamper var også hyppige ofre for sensursaksen.
Allerede i 1921 ble det innført aldersdelt sensur, med filmer tillatt for henholdsvis voksne over 16 år og barn. Senere er også ulike aldersgrenser blant barn kommet til, i takt med at synet både på filmen som uttrykksform og barnet som publikummer har endret seg.
Barnefilmproduksjoner og større innsikt i barnepsykologi på 1950-tallet førte til innføring av 7- og 12-årsgrenser i 1954. I 1969 bidro innføring av TV, og utvikling av synet på filmen som kunstart, til at 5-årsgrense og 18-årsgrense ble innført.
Moralsk og politisk sensur
I starten la filmkontrollen stor vekt på det moralske forbudet mot å "krenke ærbarhet" og virke "moralsk nedbrytende". Likevel finnes det også eksempler på at filmer er blitt utsatt for politisk sensur. Russiske
Panserkrysseren Potemkin og den berømte scenen fra Odessa-trappen.
Novosti/Scanpix
" Panserkrysseren Potemkin" (1925), i dag en filmhistorisk klassiker, ble strippet for scener som viste russiske offiserers grusomheter som årsak til opprør.
Spesielt i perioden før 2. verdenskrig var det tendenser til politisk sensur i Norge, til tross for at dette ikke var hjemlet i lovverket. Både filmer med antitysk, -britisk og -amerikansk innhold ble forbudt i Norge, ifølge Norsk filminstitutt for å unngå å legge seg ut med noen av partene. Amerikanske "Confessions of a Nazi Spy" fra 1939 ble definert som "politisk unøytral" etter tysk press, og det svenske lystspillet "Ryska snuvan" (1937), som harselerer med bolsjevismen og det svenske kommunistpartiet, fikk også smake sensuren.
Den svenske synden
I etterkrigstiden kom "den svenske synden", en rekke filmer som utfordret seksualmoralen. Ingmar Bergmans "Tystnaden" (1962) ble kraftig klippet ned, mens Vilgot Sjømans "Jag är nyfiken – gul" (
Lena Nyman og Börje Ahlstedt i "Jag är nyfiken-gul"
SCANPIX SWEDEN
- ble forbudt – med det resultat at nordmenn valfartet over grensen for å se filmen der isteden. Filmen bidro til debatt om selve sensurordningen, noe som i Danmark ledet til opphevelse av hele voksensensuren. I Norge ble den imidlertid opprettholdt.
Det rammet blant annet "Uten truser i Tyrol" , med handling fra en gård i Tyrol, som ble forbudt i1974 fordi den "krenket ærbarhet".
Vold og narkotika
Også opprørske ungdomsfilmer ble sett på med mistenksomhet. Marlon Brando i "The Wild One" (1953) ble for eksempel forbudt i første omgang. På 1960— og 70-tallet økte filmvolden i omfang og styrke, blant annet med nye sjangre som spaghettiwesterns.
"Den gode, den onde og den grusomme" fra 1966, med Clint Eastwood i hovedrollen, ble først
Bonnie and Clyde sjokkerte med filmens voldsskildringer.
Warner Bros
godkjent for visning på kino i Norge seksten år senere, i 1982. Filmen "Bonnie og Clyde" (1967) ble også kraftig klippet ned, og flere "karatefilmer" ble totalforbudt.
I 1974 kom den første «Motorsagmassakren» ,som straks ble forbudt ikke bare i Norge, men også i Finland, Sverige, Island og Tyskland.
Narkotikafarer
Narkotika var et annet problemområde for filmsensorene. Det fikk blant annet det pussige utslag at
Monty Pythons "Life of Brian" var ifølge svensk markedsføring så morsom at den ble forbudt i Norge.
Fotograf : Handmade Films
Stefan Jarls dokumentarfilm "Et anstendig liv" (1979) ikke ble tillatt på kino – sensorene fryktet at tilskuerne skulle lære å sette sprøyter av filmen – mens filmene likevel ble brukt som undervisningsfilmer på norske ungdomsskoler.
Så sent som i 1980 ble Monty Python-filmen "Life of Brian" forbudt av filmkontrollen, da begrunnet i blasfemiparagrafen i straffeloven. Beslutningen vakte oppmerksomhet internasjonalt, og svenskene lanserte på sin side filmen med markedsføringen "filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge". Etter mye debatt ble imidlertid filmen vist senere samme år, med noen utekstede scener og en fortekst som opplyste at Brian ikke var Jesus.
Frislippet
Medietilsynet påpeker på sine nettsider at synet på hva man tolererer har endret seg en hel del i det norske samfunnet på de siste 40 år; både når det gjelder aldersgrenser og hvor grensen går for forbud. Mens man i tidligere tiår la stor vekt på moralsk vern av publikum, og kriteriene "krenke ærbarhet" og "moralsk nedbrytende", er det først og fremst forbudet mot forrående film som er benyttet de siste tiårene. De aller fleste filmene som er erklærte forbudte, er så blitt klippet ned til godkjent versjon. Fra 1980-tallet gjorde filmdistributørene selv dette.
Den siste filmen som ble forbudt i Norge på grunn av vold var Steven Seagal-actionfilmen "På farlig grunn" i 1994, mens "Kald Måne" ble forbudt i 1992 på grunn av nekrofile skildringer. I 1999 ble den japanske Sansenes rike (fra 1976) forbudt vist i Norge. Filmen, som handler om en prostituert som innleder et lidenskapelig forhold til sin hallik, ble vurdert som krenkende for sømmelighet. Først i 2001 ble filmen "sluppet fri" av sensuren.
To år senere slapp daværende Filmtilsynet løs alle tidligere forbud: Mer enn 300 filmer som tidligere hadde vært erklært forbudt, ble tillatt vist på kino i Norge. En av årsakene var at mange av de forbudte filmene ikke lenger blir vurdert som kontroversielle etter dagens standard.
Sensuren opphevet
Forhåndssensur av film for voksne ble opphevet i 2004, og er nå erstattet av "forhåndskontroll" av kinofilmer. Dersom en film skal vises på kino for personer under 18 år, må den vurderes av Medietilsynet som setter en aldersgrense. Distributører kan imidlertid fritt velge 18-årsgrense selv og sette filmen rett opp på kino.
Medietilsynet kan ikke forby visning av film, men det er likevel forbudt å vise filmer som er pornografiske eller inneholder grov underholdningsvold etter straffeloven. Voldsparagrafen i denne loven tillater ikke "utilbørlig bruk av grov vold med underholdningssiktemål", og det er nå distributørens ansvar at loven overholdes.
Det siste tilfellet av et forbud mot en film som strider mot straffeloven, kom da filmen "A Serbian film" ble forbudt i fjor. Dette skjedde etter at videobransjen selv meldte fra til Medietilsynet at de ønsket en vurdering av DVD-utgivelsen, som ble omtalt som ekstremt brutal, med sterke scener av blant annet voldtekt av små barn og groteske voldsskildringer. Medietilsynet kom frem til at filmen brøt to av straffelovens paragrafer, som omhandler seksuell fremstilling av mindreårige og ekstreme voldsskildringer.
I dag er det kun filmer som skal vises på kino for barn og ungdom under 18 år som automatisk forhåndskontrolleres. Ellers er det kun stikkprøver av DVD-filmer for å kontrollere om filmer bryter med straffeloven.
Kilder: Norsk filminstitutt, Cinemateket, Medietilsynet, Wikipedia, NRK.